Det må være lov å være lei seg

Nå er det en stund siden jeg har skrevet om operasjon baby her på bloggen. Det er egentlig ikke med vilje, men det er en årsak til det. Jeg ble rett og slett litt lei. Jeg er så lei av å være lei meg. Lei av å være hun som er lei seg. Nå er det over to år siden jeg sluttet på p-pillen, og straks et år siden vi virkelig begynte å prøve. For andre er det jo lett å glemme babydrømmen min, men for meg ligger det der hele tiden.

Da vi virkelig begynte å prøve var det så koselig. Vi hadde en liten hemmelighet bare vi to, men begynte raskt å dele det med nære venner og familie. De fleste vet jo at vi har snakket om barn helt siden vi ble sammen, vi har til og med hatt navnene klare i mange år!

Etterhvert har den spennende følelsen blitt byttet ut med frustrasjon. Det er jo vanskelig å ikke når en ikke blir gravid, uansett årsak. For meg har det føltes ekstra vanskelig å ikke ha regelmessige sykluser. Hvordan skal jeg egentlig bli gravid når jeg ikke aner når jeg har eggløsning? Det hele føltes, og føles håpløst.

Da jeg fikk vite at jeg hadde små cyser på eggstokkene tok jeg imot medisinene gynekologen ga meg. Jeg ville ikke ta medisin, men jeg ville bli gravid. Jeg tenkte at jeg skulle klare å leve med at jeg trengte hjelp, bare jeg fikk baby. Hver nye medisin ga meg så mye håp, men en enda større skuffelse. Ingen eggløsning, tynn slimhinne eller begge resulterte i masse tårer og vonde dager.

I tillegg har ventingen vært omtrent umulig. Jeg har ikke hatt en eggløsning å prøve på siden mai...

Oppi akupunktur, tester, sprøyter og ulike piller følte jeg at jeg mistet meg selv. Jeg var så klar for å være med i mammaklubben, men jeg fikk ikke lov. Jeg tror det er vanskelig å forstå når en ikke har opplevd det selv, det å ha et ønske så stort som du ikke får oppfylt. Som å elske en annen som ikke elsker deg tilbake. Jeg ble bare så lei meg hele tiden....

Da jeg så babyer på kafe

Da jeg hørte andre snakke om barn

Da jeg så gravide

Da jeg så barnevogner

Da jeg så bleiereklamer

Da venninner ble gravide

Da folk klaget over å være gravide

Da folk sa de ikke hadde tid fordi de har barn

Da folk sa det snart ble min tur

Da folk sa det kom så fort jeg sluttet å tenke på det

Jeg er så lei av å være lei meg!

Jeg kjøpte egentlig denne bamsen til en venninne, men kokos rappet den og jeg hadde ikke hjerte til å ta den fra ham <3

Det er så mange følelser hele tiden og jeg tror ikke løsningen er å trykke dem ned. Jeg må heller få dem ut. Hvis ikke klarer jeg ikke å være glad, jeg blir bare en zombie som holder alt inne.

Jeg skulle ønske det gikk an å ta litt fri fra drømmen min, går det? Jeg prøver virkelig å tenke på alt annet, jeg lover jeg prøver. Jeg får det bare ikke til <3

34 kommentarer

Føler såå med deg <3 sitter desverre i samme båt.. frustrerende!

Du er så sterk. Heier på deg, og tenker på deg <3

Kamilla K: Takk fine <3

Føler veldig med deg <3

Du har nok helt rett i at du må sette av litt tid til vare å være deg, (følger deg på snap) håper ikke du følte at jeg maste på deg i dag :/ det var virkelig ikke meningen!!! 💖

Helene må sette av tid i avtaleboken til tid med Helene, om du mediterer eller stirrer i veggen spiller ingen rolle.. Viktigste er at du ikke løper fra deg selv, du er så flink og pliktoppfyllende, men lader du ikke dine egne batterier så har du plutselig ingenting å gi til andre!! Jeg har veldig lyst på en veiledning av deg..Men den skal jeg selvfølgelig ta gjennom de rette kanaler!!! 😘

Anett: Å, absolutt ikke Anett <3
Jeg tror jeg rett og slett følte at ingen tid var min lenger. Jeg måtte alltid levere og det er hele tiden noen som skal ha noe av meg... slik kan det ikke være! jeg må sette meg selv først. Ellers kommer jeg jo ikke til å kalre å levere noe sted! Takk for gode ord og aldri føl at du maser! Stor klem <3

Katrine Anita

Jeg føler så med deg. Vi prøvde lenge, nesten to år, så ga jeg opp, og sa til mannen min at hvis det ikke skjedde noe før sommeren ville jeg at vi skulle stille oss i adopsjonskø. Nå er storebror 4 år, og jammen har vi klart å få ei jente på nesten 7 mnd. Du får nok alt for mange råd, men det eneste jeg tror hjelper er å ikke stresse så masse, jobbe mindre, for kroppen må være klar. Pust litt mer, stess litt mindre. Jeg vet nemlig en del om å jobbe for mye, det har jeg gjort en gang for mye. Babyen kommer nok, og da vil all frustrasjonen være verdt det, men jeg kjenner følelsene dine i magen når jeg leser dette. Håper du ikke må vente så mye lengre.

Katrine Anita: Det er akkurat slik jeg føler det, den følelsen i magen. Et stikk på en måte... tusen takk og jeg er så glad det ordnet seg for dere, det gir håp <3

Stine Marie

Føler virkelig med deg♡♡. Er i noe lik situasjon som deg. Ønsker veldig gjerne barn. Og nesten alle rundt meg har barn eller skal få.. ♡

Kjenner veldig igjen den tristheten,som om noe mangler...

Og er lei av at folk til stadighet spør om når vi skal få barn.. Hadde de bare visst at det er mitt største ønske akkurat nå. .

Stine Marie: Det er ikke lett å gå og bære på nei <3 for meg har det vært fint å være åpen, men det må en selvfølgelig kjenne på selv. Ta vare <3

Hei Helene :-)

Nå har jeg altså fulgt deg en stund og ble alltid veldig rørt når jeg leser dine innlegg angående baby drømmen. Og det er så godt at noen snakker så åpent om det. Om et tema som er så sårt og et tema som mange holder for seg selv. Mange som ikke vil innrømme at de har vanskeligheter, snakker med ingen andre om det, men dog er det så mange som ikke får det til av ulike grunner, aldri har muligheten til å få barn eller må vente i mange mange år før de skal få lov å bli gravid ❤ og ingen!!!ingen kan føle hvordan det er egentlig er å ikke kan få, eller har vanskeligheter å få. Man føler seg ubrukelig, leter etter grunner om man har gjort noe feil og får så uendelig stor dårlig samvittighet for sin bedre halvdel at man ikke kan gi ham/ henne det som er så stort ønsket. Frustrasjon om alle som får det til med en gang, frustrasjon om de som ikke verdsetter det og drikker og røyker, frustrasjon om de som ikke kan være lykkelig for at de faktisk kan bli gravid men må hele tiden klage over hvor ille de har det under graviditeten fordi de er så kvalme, buksene blir for liten eller de føler seg tykke. Jeg hadde gjerne sittet over toalettet hele graviditeten, hvis det er det som må til for å kunne få lov å få barn ❤

Med 13 år ble jeg operert på livmora og fikk beskjed om at jeg kan bli vanlig gravid uten problemer og at alt ser normalt ut der nede. I november var jeg hos en rutine kontroll hos gynokologen. Han sendte meg til mr for å sjekke om alt er greit med nyrene og blæra. Da fant de ut at ikke alt er ok, at jeg har bare en halv livmora. 12. februar fikk vi beskjed om at vi antakeligvis aldri kan få barn. Ikke fordi jeg ikke kan bli gravid men fordi livmora mi ikke er laget for det. Det vil aldri hjelpe med prøverør og hormonbehandlingen er også tvilsomt. Og hvis vi med flaks bli gravide allikevel så blir det høyt sannsynlig abort, enten fordi det er for lite plass eller fordi fosteret ikke får nok næring. Samboeren og jeg tok det tungt men allikevel greit. Vi ventet oss til tanken og ikke kan få. Men 12.august, nøyaktig 1/2 år etter jeg fikk beskjeden ble jeg altså gravid allikevel. Jeg følte at jeg hadde klippekort på sykehuset. Jeg fikk veldig bra oppfølging på sykehuset med det samme igjen var super takknemlig. Jeg fikk utrolig bra tilrettelegging på jobben. De få som viste det trykket alt de kunne. Dog var det mye snakk om abort. Ikke fra oss men fra de fleste legene. De ga oss ikke håpet. Men i det jeg fikk den positive testen i handa ble jeg altså mamma. Jeg følte meg som mamma. Hadde meg og kroppen under kontroll fordi jeg hadde plutselig et lite vesen jeg måtte ta hensyn til. Jeg fikk muligheten til å gå gravid i 10 uker før jeg mistet barnet mitt. Og verden raste sammen. Håpet vi hadde var så utrolig stor. De ukene etterpå og selv nå 4 uker etterpå føles uholdbart. Man føler seg så alene selvom man ikke er det. Men det er ikke noe du skal ta hensyn til lenger. Det er tomt. Og med aborten så gikk også litt av meg selv. Jeg var på vei i en veldig dyp depresjon og hadde jeg ikke hatt en så flott sjef, venner og ikke samboer så hadde jeg nok ikke kommet ut av det. Jeg hadde så utrolig flaks tross alt. Men ingen kan føle hvordan dette er så lenge de ikke har opplevd dette selv. Jeg ble så utrolig forbanna og sinner da folk begynte å snakke om at de kunne føle hvordan det måtte føles. Nei det kan de ikke. Fordi det føles ut som sjelen din dør med det lille barnet, det føles som hjertet rives ut av deg.I etterkant er jeg så takknemlig for å kunne bli gravid og vi skal nok prøve igjen når vi er klare for det. Men dette tar tid.

Kjære kjære Helene. Dine innlegg har gitt meg så mye og gjør det fortsatt. Du snakker meg ut av hjertet. Aldri mister håpet. Kanskje en dag vil det funke og så skal jeg heie på deg og krysse alt jeg har. Og hvis det ikke skulle fungere så krysser jeg alt jeg har for at dere finner riktig veien som vil fungere for dere ❤ holdt på hverandre og det dere har.

Tusen tusen takk for at du deler alt dette. Takk for at du er så åpen om det og takk for at du er et forbilde for så mange ❤

Du er fantastisk ❤

Katja: Herregud, fine Katja <3 tusen takk for at du er så åpen og ærlig om dine følelser her hos meg. Jeg kan virkelig ikke sette meg inn i hvordan det er å oppleve det du har gjort, du er sterk som har overlevd dette rett og slett. Når det gjelder abort så tror jeg aldri de som ikke har opplevd det kan forstå, følelsen når du ser to streker. Du er jo mamma fra første stund. Du eier dine følelser, ingen andre <3
Takk for at du heier på meg, og oss! Jeg heier så ufattelig på deg og alle andre her som sliter med det samme! Uansett, så vet jeg at vi skal bli mammaer en dag <3 stor klem fra meg <3

Jeg føler med deg. Jeg kan ikke si at jeg skjønner hvordan du har det, men jeg sender deg gode tanker. Det er lettere sagt enn gjort å tenke på noe annet når det å bli mamma er din største drøm!

Jeg synes det er så givende og spennende å følge deg og tenk hvor mange du inspirerer med å være så åpen.

Jeg ønsker deg alt godt. Du er så god tvers i gjennom.

Anette: Tusen takk Anette <3

Takk for dette innlegget. Har selv PCOS. Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver... For oss tok det fem år før vi fikk vår egen ønskejente... Det tok oss 2 år og utallige hormonkurer å bli gravid første gang, men da mistet vi. Først tre år etter det kom hun, og jeg fikk endelig være med i mammaklubben ... Nå, åtte år siden prøvingen startet ligger jeg her å ammer barn nr to... Føler meg så uendelig heldig. Håper det ordner seg for deg snart. 💓

Britt Eva: Det jeg har skjønt (tror jeg, er på vei i hvert fall) er at det kan ta lang tid. Jeg må prøve å leve så lenge, selv om det gjør kjempe vondt og er vanskelig. Takk for koselig kommentar <3

Du er så sterk! <3 Og for en inspirasjon! Blir alltid i godt humør og inspirert av innleggene- og snappene dine! Du må huske å ta tid til deg selv, uten dårlig samvittighet, viktig å ikke glemme det (følger snap)! Vi lesere tåler og vente på svar/oppdateringer, haha :) Lykke til med foredraget, og ha en super helg!

Julie: Tusen takk fine du <3 jeg har virkelig de beste følgerne!

Hei. Takk for en inspirerende blogg - du skriver veldig bra og grundig! Gleder meg til å høre foredraget ditt i morgen.

Trist å høre om babysituasjonen, jeg har vært der selv for mange år siden. Vet hvor trist og vondt det kan føles - å streve m å være gla på venninners vegne når en etter en forteller de er gravide... Og ikke minst påkjenningen det er for begge i parforholdet - det er tøft! Vi vet ikke hvorfor det tok oss 4 år, 1 abort og 2 ivf før vi endelig fikk et barn, jeg hadde ikke en diagnose som deg. Men vi fikk mye hjelp fra en alternativ terapeut, akupunktur, renset kroppen på alle (!) mulige måter, levde på strengt kosthold - og jeg tok til og med solarium, fordi høyde d-vit nivåer v befruktning skal være viktig! Ellers fikk vi fantastisk hjelp på Klinikk Hausken, kan ikke få rost den gjengen nok. Det hjalp også på parforholdet å "overlate ansvaret" litt til noen andre ;-)

Som du selvfølgelig vet er det mye gunstig og bra man kan gjøre i forhold til kostholdet. Siden du også har hatt en autoimmun sykdom (som ME vel mer og mer blir sett på som), så vil jeg anbefale deg boken til Dr.Beer (is your body babyfriendly?) - veldig interessant!!

Og sjekk at stoffskiftet er som det skal være!

Lykke til til dere - en dag kommer babyen:-) hos oss kom det ett til barn ett par år senere helt av seg selv!

BKJ: Tusen takk for at du delte med meg <3 jeg må bare fortsette å drømme! <3

Håper du aldri slutter å blogge, Helene! Noen som er så ekte, sårbar, ærlig og god som deg skal man virkelig lete lenge etter. Jeg tviler faktisk ikke et sekund på at dette går rette veien for dere når dere minst venter det :-D <3

Kristine: Tusen tusen takk Kristine <3 krysser alt jeg har!!

Jeg syns du er sterk! Det er utrolig tøft av deg å dele hvordan du har det med verden! Jeg kan ikke sette meg inn i det, men jeg håper virkelig ting faller på plass!

Det er så mange mennesker som ikke burde hatt barn, det blir så urettferdig.. Du har lov å være lei deg! <3

<3 <3 <3

Kjære deg <3 Jeg beundrer deg for at du er så åpen og ærlig! Jeg kan tenke meg at det er en tøff situasjon å være i, men at det vil ordne seg er jeg sikker på. En annen ting som er sikkert er at den som kommer, er kjempeheldig fordi han/henne er så inderlig ønsket <3 <3 For jeg har sett og erfart, i jobben min, at det er ingen selvfølge... Klem til deg

Hannah: Tusen takk Hannah <3 stor klem!

Skriv en ny kommentar