Jeg har jo lovet en oppdatering på babydrømmen i en liten evighet – og jeg vet at veldig mange har spurt om og ønsket dette. Det er flere grunner til at jeg ikke har skrevet om dette i det siste, men jeg begynner å føle meg klar for å lette litt på lokket.

Da det ikke ble spire i november ble jeg fryktelig lei meg. Da vi fikk beskjed om at ikke bare et, men to egg var på vei ble jeg plutselig fylt med et stort håp som bredde seg fra magen helt ut i fingre og tær. Plutselig satt jeg igjen på babyshop og tittet på babyvogn, drømte om hvordan jeg skulle fortelle Jonna og hvordan jeg skulle dele med alle at vi endelig ventet et lite mirakel (eller to!).

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så ble det ingenting, og jeg ble knust. Ikke bare den dagen, men i ukesvis. Jeg mistet meg selv helt og følte at ingenting annet betydde noe. Virkelig, jeg klarte såvidt å komme meg opp av sengen. Jeg tryglet fertilitetssenteret om å starte rett på nye sprøyter og de fikk meg inn på hastetime så jeg skulle få komme i gang før jul. Hvis ikke hadde to måneder gått og det hadde vært helt krise.

Igjen et nytt håp, planlegging av hvordan vi skulle dele nyheten. Vi feiret julen sammen i Hamar, men startet dagen hos min familie i Oslo. Der skulle vi avsløre det for alle ved frokostbordet, før vi satte kursen mot familien til Jonna. I bilen på vei opp tenkte vi at vi skulle ringe venner på høytaler og fortelle. Så skulle vi overraske hele hans familie under gaveåpningen. Tenk for en fantastisk julegave!

Det høres sikkert crazy ut, men slike tanker blir så detaljerte i mitt hode at jeg nesten føler at de har skjedd. Kanskje ikke så rart når vi vet at hjernen ikke alltid klarer å skille på drøm og virkelighet.

Innleggene jeg har skrevet om disse vonde følelsene, og de vonde tidene har jeg ikke klart å lese igjen. Jeg har heller ikke sett filmene fra gravid – uke for uke. Det jeg vet er at det var en stor desperasjon og sorg i dem, maktesløshet. Jeg hadde det ikke bra, og jeg vet ærligtalt ikke om det var bra for meg å dele så mye. Jeg ble til slutt helt hudløs. Hver gang jeg fikk en kommentar, snap eller mail fra noen som ville trøste, hjelpe eller spørre gikk det så inn på meg. Jeg var konstant i en boble og jeg var “Helene som ikke blir gravid”. Jeg skjønte også på mange av kommentarene, særlig fra andre som hadde vært i mine sko, at de så at jeg ikke hadde det bra. De så tegnene og mange rådet meg til og med til å trekke meg tilbake, gi meg selv plass, men jeg var ikke klar for å høre.

Jeg må bare understreke at jeg vet at absolutt alle som har tatt kontakt med meg har gjort det for å hjelpe og støtte meg. Aldri føl at det var feil. Det går helt og holdent på meg at det ble for mye, og jeg håper dere heller ikke nå er redd for å snakke med meg om dette. Poenget er at jeg trengte å få hele situasjonen på avstand for å klare å få et annet perspektiv. Det er nok en grunn til at de færreste deler vonde tider mens de pågår, som regel får en jo vite det i etterkant, at ting har vært tøft. Det kan faktisk bli for mye, det ble i hvert fall det for meg.

Jeg kommer til å bli gravid en dag, kanskje snart, kanskje om en stund. Ellers har jeg et liv jeg elsker, en jobb jeg er nyforelsket i og en kjæreste jeg aldri vil leve uten. Vi har så mye godt forran oss, men vi skal også få nyte hverandre og livet vårt. Jeg vil skape et liv jeg elsker som en baby kan komme inn i, ikke skape en baby slik at jeg kan elske livet mitt.

En sang jeg har hørt mye på – en av mine favoritter

I dag begynner jeg på sprøyter igjen, etter to måneder med pause og veldig mange tanker frem og tilbake. Jeg vet ikke om jeg er klar. Hormontilskudd er ikke bare bare. Denne gangen skal jeg ikke fokusere på dem. Jeg skal ta en sprøyte slik jeg pusser tennene, og ikke tenke noe mer over det. Jeg fikk dette rådet av en venninne og jeg kjente med en gang at det var godt. Vi har også søkt prøverør, så er vi i gang med den prosessen om vi trenger det og ønsker det. Får vi lyst tar vi kanskje et privat forsøk også, men akkurat nå har vi ingen hast.

Tilslutt vil jeg si at jeg er glad jeg har delt, og fortsetter å dele min reise. Å være ufrivillig barnløs skal ikke være skambelagt, la oss ikke gjøre dette vanskeligere for oss selv enn det allerede er. Tusen takk for alle gode tanker jeg får fra dere (for de kjenner jeg, utrolig nok!!) og for alle gode ord. Og for at dere er med meg, og oss i denne reisen <3