Først vil jeg bare si at jeg synes vi er utrolig heldige som får bo i Norge der vi har et helseapparat som kaster seg rundt når vi blir syke. Moderne medisin er fantastisk på så mange måter og det er så mange gode mennesker som jobber i det offentlige helsetilbudet i Norge. Jeg har møtt mange engler i hvitt innenfor sykehusets vegger. Både da jeg selv var syk, da min søster hadde kreft og når jeg mistet Morfar møtte vi varme, omsorg og kjærlighet. Det er nettopp derfor jeg fikk så vondt og ble så sint av denne hendelsen.
Denne uken var jeg og Jonna på et møte på kvinneavdelingen på Rikshospitalet. Vårt første møte med det offentlige tilbudet til par som er ufrivillig barnløse.

Jeg prøvde hardt å være likegyldig til dette møtet. Siden jeg har vært så åpen om prøvingen har jeg nemlig fått mange gode støttespillere i prosessen. Jenter som går eller har gått gjennom det samme som meg. Jeg visste at dette møtet ikke var noe jeg skulle ha de store forhåpningene til. Jeg følte meg forberedt, samtidig som jeg hadde en spenning og et håp i kroppen.
Legen møtte oss på venteværelse og fulgte oss inn. Jeg kom selvfølgelig godt forberedt med prøvesvar i hånden, skal en få hjelp til å bli gravid må en nemlig være fri for en rekke sykdommer og riktig vaksinert. Jeg ga ham våre blodprøvesvar og han så spørrende på meg, men la dem oppå en haug med papirer som la strødd på pulten hans.
Han spurte om vi hadde kommet dit fordi vi hadde et barneønske, og vi sa ja. Han spurte hvor lenge vi hadde prøvd, og jeg forklarte. Jeg fortalte om alle medisinene jeg hadde tatt og hva vi hadde prøvd. Doser, regimer og resultat. Egg og ingen slimhinne, pause, ingen egg, ny pause, egg, men ingen baby x 3.
Han snakket lavt, kavet med papirene og diskuterte med seg selv. Informerte om at vi kunne komme tilbake etter sommeren, men det ble kanskje senere. Kunne ikke love noe, men at jeg da skulle få beskjed om når jeg skulle begynne på nesespay.
Dr. Holst ved Fertilitetssenteret har sterkt anbefalt meg å ikke gå på nesespray da han mener jeg har stor risiko for å bli overstimulert. Han sier at han vil bruke kort regime og hoppe over nedreguleringsfasen. Nesespayen brukes nemlig for å nullstille hormonene og setter kvinnen i overgangsalderen.
Jeg tenkte hardt. Legen som satt forran meg hadde tatt et helt annet valg enn Holst. Skulle jeg si ifra?
Plutselig følte jeg tyngden av hundre kvinner. Jeg så alle jentene jeg har snakket med. De er meg - vi har så mange av de samme følelsene. Hvor mange har ikke sittet her og ikke turt å spørre. Hvor mange har ikke fått sin drøm knust i den stolen jeg sitter i nå?
Jeg valgte å lytte til magefølelsen... "Gynekologen min sier jeg ikke burde nedreguleres, at jeg kan bli overstimulert" sa jeg forsiktig.
Legen satte øynene i meg. Så skjøv han seg litt bort fra bordet, la armene i kors og satte øynene i meg. "Skal vi høre på gynekologen din da?" spurte han surt, tydelig provosert. "Hvorfor har du da kommet hit?".
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Her satt jeg, i en ekstremt sårbar situasjon. Jeg skjente hånden til Jonna klemme min, strøk huden min fort.
"Jeg har snart gått til ham et år, han kjenner meg og kroppen min" stotret jeg frem.
Jeg forklarte forsiktig at jeg hadde studert ernæring og anatomi. At jeg har satt jeg inn i dette og lekt prøvekanin med kroppen min i et år. Hormoner, sprøyter og piller. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle gjennom unødvendige hormonbehandlinger og i tillegg risikere å bli overstimulert. Ikke bare må du da avbryte forsøket, det er direkte farlig. Jeg sa at jeg stolte på at han kunne jobben sin, men at han tydelig ikke kjente min sak. Skal ikke min mening og rådene fra Holst i hvert fall vurderes. Er ikke hva jeg vil relevant?
Jeg skjønner ikke leger som reagerer når pasienten er informert eller har kunnskap om egen situasjon. Følte han seg truet?
Legen forran meg hadde ikke en gang fått med seg at jeg hadde PCOS, han hadde ikke lest hvilke medisiner jeg hadde tatt. Han ønsket jeg jeg skulle komme inn til ham og underkaste meg hans autoritet. Bare fordi han er lege, fordi han er spesialist?
Han spurte om han kunne ta en undersøkelse, og da kunne han konstatere at joda, jeg hadde polycystiske ovarier.
Plutselig var han enig at jeg skulle ha kort protokoll. Ikke bare det, jeg måtte komme inn på tidlig kontroll, akkurat slik Holst hadde anbefalt. Han sa til og med at han var imponert over hvor mye jeg kunne.
Alt i alt endte derfor møte greit, det var ingen dårlig stemning. Likevel hadde jeg en stor klump i halsen.
Hva om jeg ikke hadde turt å si ifra?
Jeg kan mye om kroppen, jeg har etterhvert blitt veldig trygg på meg selv, og jeg tør å si ifra, men det var nesten så jeg lot være. Hva med alle de andre jentene? Fulle av håp om at dette er dagen de skal få hjelp, bli hørt i en umenneskelig vanskelig situasjon. Du kommer til et slikt møte og tenker at "nå er vi i gang, dette blir spennende elskling, nå skal vi få kjenne gleden av å bli gravide".
Jeg er sikker på at det offentlige i Norge er flinke på teknologien og det medisinske. Jeg er også helt sikker på at det er mange gode mennesker som jobber her. Men det er for meg uforståelig at det er akseptert å møte et ungt par på den måten som vi ble møtt. Blottet for empati og forståelse. Langt fra de fleste har råd til å gå privat for å få hjelp, og det burde heller ikke være nødvendig. Det er greit at det er ventetid, at det ikke serveres kaffe eller at de kjenner deg igjen i resepsjonen.
Men å bli møtt som et menneske, det mener jeg vi må kunne forvente.
♥

bilde pinterest
♥
Hele denne opplevelsen måtte jeg rett og slett fordøye noen dager før jeg klarte å blogge om det. Følelsene mine var litt over alt. Jeg har en tildens til å gå i det rasjonelle når jeg blir redd og lei meg, ikke inn i følelser. De kommer alltid etterpå. Det er ikke første gangen jeg har blitt avvist av en lege. Hadde jeg hørt på legene da hadde jeg nok fortsatt hatt ME, IBS og aldri kommet dit jeg er i dag.
For meg var dette en bekreftelse. Vi må alle ta ansvar for egen helse. Det er ingen som kommer og redder deg, du må selv ta stegene og du må selv si ifra. Du kan få masse hjelp, hvis du spør, men du må ta valget! Det er for meg ganske skremmende, og det er ikke lett. Men jeg vil så gjerne at du skal høre dette. Jeg tror nemlig at du har vært i denne situasjonen. Du har kanskje ikke følt deg sett, ikke respektert, ikke trodd?
I morgen skal jeg ha et foredrag over nett der jeg skal lære deg tre steg du kan ta for å forbedre din helse, slik at du kan få energi og glede i din hverdag. Jeg synes dette er så viktig, og jeg har selv trengt å høre dette igjen og igjen for å forstå. Jeg skulle ønske jeg hadde vært åpen for denne kunnskapen før!
Du kan melde deg på her :)
Klem fra meg til deg <3