Er det en ting jeg er avhengig av er det å google ting. Alt kan jo skrives inn i denne lille, firkantede ruten og vips får jeg tilgang til tusener av svar.
Kanskje husker du som meg en tid, da vi måtte gå på biblioteket for å få informasjon. I fjerdeklasse skulle jeg lage mappearbeid om Anne Cath Vestli, min favoritt forfatter. Jeg sendte henne et brev med noen spørsmål, og det gikk ikke mange dagene før en tykk konvolutt dumpet ned i postkassen. Hun hadde sendt meg svar, autograf og en bunke med faktaark om henne. Disse måtte jeg sende tilbake da jeg var ferdig med dem, for hun hadde ikke printer og ville gjerne ha dem igjen. Autografen har jeg enda, kanskje blir den verdt noe en dag? Det var tider det!
Uansett! Jeg googler mange ganger om dagen, alt fra hvordan jeg kan lage en bestemt oppskrift til hvilke nettbutikker som har best hundesjampo. Jeg klarer ikke vente med å finne ut noe, det må liksom rett inn i google også går jeg til verks. Ved å google har jeg lært utrolig mye og jeg skaffer meg enkelt oversikt over det meste, men (og det er et stort men) google kan også være en kilde til forvirring og frustrasjon.
Det første googlehullet jeg gikk i var da jeg hadde ME og skulle finne ut hvordan jeg kunne bli frisk. Jeg gikk ned i mange svarte hull, for det er jo det internett er. Det er en stor kilde til informasjon, ikke bare fakta, men en hel haug med erfaringer, i tillegg til et lass med tull. Selv om jeg fant ut masse, ble jeg til slutt koko av å sortere gjennom alt.
Denne gangen er det babyprosjektet som har ført meg på googleferd. Tidlige symptomer, andres historier og anmeldelser av klinikker. Forum blir lest opp og ned og jeg kjenner fortvilelsen stige. For selv om det er godt å lese andres erfaringer og finne informasjon blir jeg sittende igjen med en følelse av å bli dratt i alle retninger på en gang. Jeg blir sliten og det blir for mye. Likevel klarer jeg ikke å slutte!
Noen som kjenner seg igjen?
Kjenner meg veldig igjen! Google kan være veldig forvirrende og slitsomt.. Håper du får en god dag, fine deg 🙂
Stine: Tusen takk i lige måte søta <3
Helene, så hyggelig å komme over bloggen din og se hvor bra den er! du skriver bra, den er fin og elegant, gjennomført og fengende. og til innlegget; ja, jeg kjenner meg absolutt igjen, googlet til jeg ble gal når jeg og ektemannen planla å få barn. fortsett den gode jobben, kommer til lese bloggen videre 🙂 hilsen lag-venninne fra tidligere.
Hahhaha, kjenner meg godt igjen. Kjæresten mener at jeg bør passe meg for senebetennelse i tommelen 😂
Jeg kjenner meg VELDIG igjen! Jeg føler meg helt lik som deg -dratt i alle retninger. Og jeg sitter ALLTID igjen med en dårlig følelse. Det værste er når jeg leser på gamle tråder på forum fra f.eks 2009, og så leser jeg videre at de den dag i dag sliter. Jeg får helt panikk, og tenker at akkurat det der kommer til å skje meg. Og sånn har jeg følt lenge.
Så jeg må måtte bare slutte å lese om andres historier. Til og med disse såkalte solskinnshistoriene gjør meg ikke glad lenger, fordi jeg føler at det aldri vil bli vår tur:-/
Alexandra: Det er så viktig å huske på at det er de negative opplevelsene som henger på forum ofte…sånn er det bare <3 det går!!
Jeaneth: Å, så koselig Jeaneth! Jeg visste ikke at du hadde fått barn! Så koselig å ha deg som leser <3
Andrea: Hahaha, høres veldig kjent ut!! 😀
<3
Alexandra: <3