Jeg får veldig mange mail, kommentarer, snaps osv fra mennesker som har ME, som lurer på hva jeg har gjort for å komme dit jeg er i dag. Min reise med ME er veldig lang og jeg har skrevet endel om den før her. Likevel har jeg ikke snakket så mye om hva som faktisk hjalp meg. Dette er både fordi jeg har hatt behov for å få sykdommen litt på avstand, men mest fordi jeg er redd for å få reaksjoner. Jeg har allerede fått endel etter artikkelen i dagbladet. Men jeg kan ikke være redd for folk som sitter bak tastaturet! Folk har sagt at jeg burde skamme meg for at jeg deler at jeg har blitt bedre. Samtidig får jeg så mange tilbakemeldinger på at dette gir håp!
Denne sykdommen har preget nesten hele mitt voksne liv, og på mange måter vil jeg bare glemme den. Samtidig blir det feil. Jeg føler at jeg må dele. Som jeg sier i videoen skulle jeg selv ønske at jeg leste en slik historie da jeg var syk. Jeg ble til slutt ganske desperat etter å bli bedre, og gjorde veldig mye research. Jeg har funnet min vei og kjenner etterhvert mange som har gjort det samme eller lignende ting som meg, og blitt både bedre og friske. Det nytter faktisk om du aldri gir opp <3
