Sunnhetsforstyrret

  •   

Jeg har gått med dette innlegget i hodet i noen måneder nå, men ikke visst hvor jeg skal starte eller hvordan jeg skal ordlegge meg.

Helt siden jeg var veldig ung har jeg vært interessert i sunn mat og ernæring. Da jeg ble 14 bestemte jeg meg for å bli ernæringsfysiolog, og la opp skolegangen deretter. Som mange av dere vet ble ikke veien slik jeg hadde sett for meg. Etter mange års sykdom klarte jeg likevel å gjennomføre min bachelor i ernæringsfysiologi, med ikke mindre enn toppkarakterer og tittelen årets elev, noe jeg er svært stolt av. Jeg brenner virkelig for ernæring, og jeg mener jeg er skapt for å jobbe innen dette feltet.

Jeg vet hvor viktig mat er for helsen, dette har jeg også kjent på egen kropp. Mat er medisin, men mat kan også være din verste fiende. Gjennom de siste ti årene har jeg ikke hatt et uproblematisk forhold til mat, jeg har vel egentlig aldri hatt det. Dette er ikke noe jeg har snakket om på bloggen, eller med mange mennesker rundt meg. De færreste vet noe om det faktisk. Jeg trodde jeg hadde kommet meg ut av det, jeg trodde det var over.

Etter mange år med studier, både på skolen og privat, sitter jeg på en stor mengde kunnskap om hvordan maten påvirker kroppen vår. Jeg har lest utrolig mye, ikke bare fagkunnskap, men også historier, erfaringer og råd. Dette kommer både fra mannen i gata, forskere, leger, personlige trenere, mødre, unge jenter og sånne som meg. Jeg har sett utallige youtube-filmer, hørt på podcaster, lest forskningsrapporter og bøker. Det er veldig lite jeg ikke har hørt om. Få dietter, triks, kostholdsmønstre og matvarer jeg ikke kjenner til.

Noen ganger skulle jeg noen ganger ønske jeg kunne mindre.

Jeg vet hvor lett det er å bli overbevist. Jeg vet hvor lett det er å bli redd. Jeg satt også på nett og googlet meg ihjel. Når du er syk og sliten er du desperat, villig til å lete, jakte og grave etter en løsning. Akkurat som om det finnes noen langt, langt borte som sitter på en kunnskap ingen andre har. Nå innser jeg hvor lite mange av som roper høyest faktisk kan. Når jeg blir påvirket, hvordan er det da med andre?

Nettet flommer over av mennesker som har blitt kvitt overvekt, kviser, utmattelse, autoimmune sykdommer, ufrivillig barnløshet, diabetes, tannverk og alle andre plager du kan tenke deg. Dette er kanskje historier fra virkeligheten, kanskje ikke. Jeg blir veldig redd når jeg merker hvor lett disse historiene påvirker.

Jo mer jeg lærte, jo mer ble jeg redd. Redd for å ha mer enn en halv banan i smoothie, redd for å spise en vanlig skive, redd for å spise grønnsaker som vokser over jorden, redd for å spise pastiller, redd for å spise yoghurt, peanøtter eller laks…listen var endesløs. Økologiske egg er ikke bra nok, renskåret kjøtt er ikke bra nok, speltlomper var ikke bra nok. Du finner alltid en grunn til at maten ikke er sunn, bare du leter godt. For noen høres dette sikkert dumt ut, men slik har det altså blitt for mange.

I sommer følte jeg meg langt nede, og jeg ble stadig mer frustrert. Jeg som har spist så riktig, skulle likevel slite. Jeg som kunne “alt”, skulle ikke jeg ha oppskriften? Jeg ble ikke gravid, og hadde ingen syklus. Jeg har ikke spist for lite, jeg var ikke undervektig, men små cyster hadde dannet seg i eggstokkene. Nok en ting som ikke fungerte.

Min helse er mitt ansvar, det mener jeg absolutt. Samtidig må det være en grense for hva vi skal klare alene. Jeg er så lei av å ha dårlig samvittighet og føle at alt er min skyld. Når jeg får pasienter på klinikken som er livredde for antinæringsstoffer i spinat, og blogglesere som skriver at det er for mye kalorier i egg. Når jeg ikke kan dele på snap at jeg spiser vanlige bær (ikke øko) uten å få spørsmål om JEG spiser slikt. Det har gått for langt.

Da sunn fornuft plakaten kom fikk jeg en bekreftelse. Ikke bare blir jeg påvirket av sunnhetspresset, jeg har selv vært en bidragsyter.

Jeg nekter å bidra til denne frykten, og jeg nekter å la den ta mitt liv. Jeg har tatt et bevisst valg både når det kommer til meg selv og til bloggen. Det skal være sunt nok. Det er mange unge jenter som leser denne bloggen, og mange skriver til meg. Jeg kjenner meg så igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne få tilbake tiden. Årene jeg har brukt på å misslike min egen kropp, tenk hva jeg kunne brukt den tiden til! Vær så snill, ikke la sunn mat gå forran livet.

Jeg elsker sunn mat, men jeg elsker også livet. Nå utfordrer jeg meg selv hver dag. Til å spise sunt nok. Vil du være med?

Hvis du føler at det blir for mye, hvis du er redd, få hjelp <3 Ta kontakt med noen du stoler på, du er ikke alene og det skal ikke være sånn <3

    1. Supert innlegg 😊 Jeg har vært gjennom ulike “matepoker” i livet. For noen år siden hadde jeg fettfobi. Da jeg var høygravid torde jeg ikke spise så mye i tilfelle babyen skulle bli stor.
      Jeg merker fortsatt at sosiale sammenkomster kan være utfordrende siden majoriteten har ulikt syn på kosthold enn meg. Det er greit med venner og familie for de aksepterer livsstilen min, men bestemoren min sa til meg da jeg var på besøk og ikke forsynte meg med raffinert kake “du skal vel ikke ha for du er jo på diett”.

    2. Kjenner meg så alt for godt igjen!😏Spiser jeg noe “fyfy” er liksom alle sykdommer og symptomer min egen feil. Og da blir det vanskelig å få et avslappet forhold til mat. Samtidig er den strenge dietten det eneste som gjør at jeg ikke er sengeliggende med ME, så da må jeg på en måte fortsette:/ Har vel tatt på meg et alt for stort egenansvar når det kommer til helsa, og skulle så inderlig gjerne hatt noen som hadde tatt litt av ansvaret fra meg (leger, spesialister osv). Har ei venninne med leddgikt, og hun spiser alt og har masse symptomer. Men hun skylder på sykdommen og ikke seg selv, fordi hun ikke vet bedre- og det ser helt nydelig ut!
      Du er en tøffing som hver eneste dag kjemper med nebb og klør for å beholde/bedre funksjonen. Men som du sier; kanskje blir det litt for stort ansvar å ta etterhvert:) Heier på deg<3

    3. For er utrolig bra innlegg. Jeg tror veldig mange bloggere ikke er klar over hvor stor innflytelse de faktisk har. Og målgruppen til disse bloggerne er ofte unge, lettpåvirkelige jenter som lar seg overbevise av det meste. Jeg ser for meg at disse jentene er svært lite kildekritiske. Etter min mening har dette med kropp og mat gått for langt. Man kommer langt med sunn fornuft og vanlig, sunn mat og aktivitet. Jeg er selv 30 år og merker selv at jeg også lett kan bli påvirket og det skremmer meg

    4. Wow, Helene! Du treffer spikeren igjen! Er veldig enig i det du skriver. Føler selv at jo mer jeg får vite, jo mindre vil jeg egentlig vite. Savner litt å kunne spise akkurat hva jeg vil, uten å tenke over hva det er eller om det er sunt.
      Jeg blir med! Ja til å “bare” spise sunt nok!
      Klem <3

    5. Wow, dette stemmer så sykt! Utrolig bra innlegg <3 Jeg hadde en periode også for noen mnd siden der _alt_ skulle være naturlig. Jeg kjøpte feks heller ikke speltlomper fordi det var ikke "godt nok". Alt av vaskemidler, hudpleie, hårpleie og mat skulle være så naturlig som mulig. Etter to måneder fikk jeg skikkelige utbrudd i huden, og kunne heller ikke fatte hvorfor jeg som var den "sunneste" av mine venninner hadde værst hud. Jeg har heller aldri slitt med uren hud, så jeg skjønte ingenting. Det var ikke før en hudpleier på jobben min med mange år innen yrket tok en titt på produktene jeg brukte og sa at det ikke var rart huden min var tilstoppet, og sa at naturlig ikke nødvendigvis alltid trenger å være best. Dette ble i alle fall min oppvåkning, og selv om jeg enda fokuserer på å holde en stor andel av mat og spesielt vaskemidler så naturlig som mulig, så får søren det være godt nok. En skolebolle i ny og ne gjør underverker for lykkefølelsen min i alle fall! 🙂

    6. Så utrolig godt skrevet! Tror veldig mange kjenner seg igjen i dette, meg inkludert. Jeg har testet dietter osv. Men det har ikke vært noe for meg. Så nøkkelen har heller vært å finne den perfekte balansen som gjør mitt sinn og kropp fornøyd 😊

    7. Kristine: Takk for at du deler <3 jeg synes dette er så vanskelig, fordi jeg lever av å inspirere andre til sunnhet. Samtidig har jeg skjønt at det ikke nytter å være uærlig, det er balanse som skal til! Jeg ble så lei av å føle at jeg ikke fikk til den perfekte naturlige livsstilen, også så jeg at mange av de som snakker om den heller ikke får det til. Kanskje er den derfor ikke svaret på alt! Takket være gode lesere føler jeg at vi finner veien sammen <3

    8. Anniken: Tusen takk Anniken! Det er som du sier veldig skremmende. Sort/hvit tankegang, sunn eller ikke sunn. Ikke bare er det skadelig, det gir ikke resultater i lengden. Til slutt ender mange opp med spiseforstyrrelser i ulik grad. Takk igjen <3

    9. Åh, gjett om det var godt å lese dette! 🙂 Du traff spikeren på hodet her! Etter å ha slitt med IBS i over 16 år, har jeg de siste årene gått på lav FODMAP kosthold der jeg måtte kutte veldig mye. Nå viser det seg at hovedproblemet ligger i stress, som er blitt forsterket ved å spise på den måten jeg gjør – så alt jeg har gjort til nå har gjort ting verre for min del. Jeg må faktisk få hjelp til å lære meg å spise på nytt, og det har gjort at jeg gruer meg til å introdusere visse matvarer igjen. Fordi jeg i så mange år har hørt og lest om hvor skadelig det er for kroppen! Derfor var det veldig godt å se at det er flere som tenker i de samme banene! Tusen takk for at du deler et så vanskelig tema! 🙂 Oppdaget nettopp bloggen din, mye interessant og fornuftig her – følger deg 🙂

    10. Tusen takk!!! Så godt og se at du skriver dette. Har selv vært altfor opptatt av å spise sunt de siste årene. Og ikke bare at jeg selv skulle spise sunt, men også mine barn. Oppdaget tilslutt at jeg brukte så mye tid og energi på å lage sunn mat at det gikk utover tiden med barna….det fikk meg til å stoppe opp og tenke: Dette får være godt nok! Når jeg vet at mitt godt nok er så uendelig mye bedre enn andre som ikke tenker på sitt eget og barna sitt kosthold i hele tatt, er jeg fornøyd.
      Du har en flott blogg med mye nyttig informasjon. Og ikke minst så er ikke bloggen blitt en salgsblogg, slik mange av de andre bloggene jeg har fulgt har blitt.
      Stå på – godt nok er mer enn bra nok 🙂

    11. Så modig og bra innlegg du har skrevet. Følger stadig bloggen din og er glad for at du er så ærlig. Enig med deg at det er viktig å formidle at det bak alt det perfekte med riktig kosthold, spise seg frisk, forebygge sykdom via kosthold osv. er et menneske. Og at vi som leser også kanskje har kvaler bak alt det vi strever for å oppnå gjennom kosten. Og det er virkelig vanskelig å finne rett vei i dagens kaotiske kostholdsanbefalinger. Det er virkelig “too much” av alt for tiden, og jeg tror mange glemmer å lytte til sin egen kropp. Og som det ble sagt i et innlegg ovenfor, kan stress være en stor bidragsyter til at man slett ikke kommer i mål selv med et “perfekt” kosthold. At kroppen utsettes for så mye tanker og handlinger rundt hva som er “riktig” at den ender opp i kaos istedenfor ro og balanse.
      Har selv spist LCHF i over 6 år og er svært fornøyd med det. Mindre strikt nå enn i starten. Har etterhvert tatt inn fermentert mat, gått over til mer rein mat (ex. økogrønnsaker og gressbeita kjøtt). Har tatt kurs i dette kostholdet og fermentering, lest metervis med bøker, artikler og annet som omhandler det jeg er opptatt av. Og jeg er frisk, har alltid vært det (over 50 nå), men spiser sånn for å forebygge, for å “sikre en god helse i fremtiden”. Kjenner meg igjen i det å bli altfor opptatt av mat og hva som er sunt, av det å ønske å påvirke mine tre voksne barn og gi dem gode råd til kosthold. Og litt oppgittheten over å ikke nå fram, og tenke at maten de spiser ikke er bra for dem. Men har klart å gi slipp. Serverer dem den maten jeg lager, og forsøker ikke å påvirke så mye mer verbalt. Viktig å slippe taket, la andre sørge for seg selv. Også kjærester/ektefelle (tenker på ditt innlegg om hvordan påvirke sin bedre halvdel i forhold til kosthold). Og visst er det ekstremt mye dårlig mat å få tak i, mat som på sikt vil skade oss. Men det er viktig å ikke bli fanatisk, eller ortorektisk, at man blir syk av å være sunn. Og lytte mer til kroppen, og ikke bare til såkalte eksperter.

    12. Elisabeth: Tusen takk Elisabeth <3 det er kjempeviktig! Det er så vanskelig å finne balansen. Sunn mat har totalforandret mitt liv, men jeg vil ikke leve 100% "perfekt". Ikke vet jeg hva det er heller, jeg tror egentlig at det ikke finnes. Takk for dine tanker og for at du legger igjen spor her <3

    13. Laila: Takk for at du deler Laila! Det er akkurat det som er så skummelt, skal det være sånn? Skal hverdagen kun handle om sunn mat? Jeg merker selv at jeg aldri får pause, hvis jeg skal skrive, dele, prate og lese om ernæring, og i tillegg være så opphengt i det selv. Takk for gode ord og refleksjoner <3

    14. Merete: Så bra du har innsett dette Merete, det krever ganske mye!! IBS er jo så stressende i seg selv, så jeg mener at det er lett å komme inn i en dårlig sirkel og ende opp med et veldig snevert kosthold.

      Takk for at du delte med meg og la igjen dine tanker, det betyr så mye <3

    15. For et bra innlegg <3
      Jeg spiser veldig variert, og har ingen "nei-mat" i mitt kosthold. Men jeg vet at hvis jeg hadde kartlagt hva jeg hadde spist og levert lista til en ernæringsfysiolog, hadde jeg nok fått tilbakemelding om at jeg spiser for mye fett og for lite ditt og datt.
      Og nettopp derfor gjør jeg det ikke. Jeg er fullt klar over hva som er sunt, og 8 av 10 ganger tar jeg matvalg som enten er sunne eller sunnere enn hva jeg kunne ha valgt i en gitt situasjon.
      For jeg kjenner stikkene av dårlig samvittighet når kostholdsrådene rulles opp i media. Jeg kjenner skammen over å kjøpe chips på butikken eller å ta meg en brødskive når jeg kunne tatt et knekkebrød.
      Huff nå ble det mye rot her.. Ville i alle fall si at jeg satt pris på innlegget ditt <3

    16. Takk for ærlig innlegg! Kjenner meg veldig igjen – var tidligere veganer og opptatt av å spise veldig sunt, men alle reglene gjorde meg helt utkjørt. Jeg gjorde ikke annet enn å tenke på mat, planlegge handling, matlaging og måltider – og jeg følte meg konstant som en fiasko ettersom jeg ikke klarte å spise 100% vegansk og sunt hele tiden. Til slutt innså jeg at det rett og slett var en spiseforstyrrelse, selv om jeg spiste mer enn nok. Nå spiser jeg akkurat det jeg har lyst på og har det mye bedre med meg selv 🙂

    17. Takk for ærligheten Helene! Skal ærlig innrømme at jeg ble ganske lettet etter å ha lest innelgget. Da jeg startet å lese bloggen din hadde jeg selv et anstrengt forhold til kropp og trening (som jeg aldri sier høyt og hater å innrømme) som selvfølgelig setter sine spor i lengre tid. Jeg catchet rimelig raskt at du ikke hadde et uproblematisk forhold til mat, selvom du forsvarte det med at du spiser mat som gjør kroppen godt og unngår mat som gir ubehag etc. Etter å ha lest en rekke kostholdsblogger fikk jeg nesten dårlig samvittighet over å spise en brødskive, en potet og til og med havregryn og banan – Kun fordi jeg ulike kostholdsbloggere hadde en eller annen formening om en matvare som uten tvil er SUNN. Jeg tror du har et viktig poeng i at vi må jobbe i mot et sunnhetshysteri og tenke at man er “sunn nok. Mat er for godt og livet for kort til å måtte stresse så mye over akkurat hva det inneholder til en hver tid, om det er det og det fettet, så og så mye protein eller antall karbohydrater 🙂 Jeg tror i bunn og grunn de som kan unne seg en hvetebolle når anledningen byr seg, ta en sjokkis til kaffen hver dag og aldri angre på å ha tatt et ekstra kakestykke fordi det var godt, er de som er lykkeligst! Stå på og jeg gleder meg til å følge deg videre. Klem

    18. Tusen takk for dette innlegget! Jeg jobber meg ut av flere år med spiseforstyrrelser. Helt ærlig gjør blogger som dette, som flyter over av sunnhet og et tilslørt, men likevel synlig, anstrengt forhold til mat denne prosessen vanskeligere for meg. Selvsagt bør jeg bare holde meg unna blogger som har denne virkningen på meg, men det er vanskelig. Jeg trenger kunnskap om hva som er sunt og bra for kroppen, og du har et kunnskapsnivå som gjør at du er verdt å lytte til. Hvis du i tillegg klarer å gi litt mer beng, og vise det, blir du er virkelig sunt forbilde.

    19. J: På seg selv kjenner en andre, er det ikke noe som heter det? Det er nok noe jeg alltid vil slite litt med, å virkelig kose meg med noe usunt uten et snev av dårlig samvittighet. men jeg jobber mot det! og før den tid spiser jeg sunt nok! stor klem <3

    20. B: Skjønner hva du mener! Jeg tenker at kostholdet ditt er så sunt at du ikke skal ha dårlig samvittighet for å spise ting som rett og slett er usunt innimellom! Så lenge du klarer det er det ikke noe stress <3
      Takk for at du skrev til meg! <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg