Er et naturlig barn best?

Da jeg var 5 år fikk jeg lillesøster. Jeg husker dagen som om det var i går, og dagen mamma og pappa kom hjem fra sykehuset. Det lille nurket, babyen. Å ta vare på baby ble raskt min nye favorittlek. Jeg skiftet bleie, sang, kledde på og dullet. Hvis noen spurte sa jeg at det var min baby.

Noen år senere fikk jeg min egen babydukke. Den hadde blå øyne, lyst hår og ble oppkalt etter min beste venninne Maren. Hun hadde egen vinterdress, pysj og seng. Marens nakke var aldri ubeskyttet, hun lå aldri slengt på gulvet og hadde alltid på sokker. Selv etter flere års bruk har hun ikke en skramme.

Da jeg begynte på skolen spurte læreren hva jeg skulle bli da jeg ble stor, og jeg visste svaret. Jeg skal bli mamma en dag jeg.

Helt siden vi ble sammen har Jonna og jeg snakket om barn. Hva du skulle hete, når vi skulle få dem, hvor mange vi ønsket oss. Det har vært planen siden starten, helt fra dag en.

Det som ikke var planen var hvordan babyen skulle bli skapt. Det skulle være spennende og gledesfult, og det skulle være mellom oss. Det skulle ikke involvere leger, sprøyter, piller, eggløsningstester og vonde følelser. Jeg skulle ikke måtte se en etter en av venninnene bli gravide, mens jeg selv stod igjen.

Er egentlig babyer som kommer naturlig til verden best? Hva er egentlig naturlig? Hvilken konsekvens har det for mitt barn hvis kroppen min blir tvunget til å bli gravid? Er det en bragd å bli gravid av et tilfeldig ligg? Er det feil å lure naturen? Hvorfor er vi så mange som sliter?

Jeg har så mange spørsmål, for det hele føles jo så langt fra naturlig som det kan bli?

Samtidig føles det helt unaturlig om jeg ikke skal få bli mamma.

<3

Siste innlegg