Når jeg skriver dette ligger lillemor og sover i vognen sin uten at jeg triller tur, og det for første gang på 4 uker! Så lenge har det gått siden vi testet melk igjen, og alle de gode vanene jeg hadde innført gikk i vasken. Siden har jeg trillet, trillet, bært og trillet mer for at hun skal få sove. Forstå meg rett; jeg ELSKER å trille tur. Men å trille 100 000 skritt i uken (det er det pulsklokken oppgir) blir litt i overkant. Dessuten har jeg ikke hatt et sekund ledig tid fra hun våkner rundt 6, til hun legger seg rundt 12 timer senere.

Den siste måneden har Lykke både satt seg opp, krabbet og reist seg helt uten støtte. Det siste må jeg si at gjorde meg sjokkert. Jeg var heller ikke den eneste, hun er visst nok veldig tidlig ute motorisk. Mange av dere har skrevet at det må være fordi jeg spiser så næringsrikt, og hvem vet. Jeg skal ikke skryte på meg noe! Vi har jo ingen andre å sammenligne med, så for oss har hennes utvikling bare kommet og det har vært hverdagen vår.

Jeg har kjent mye på det å ikke strekke til – å ikke få til alt. Jeg vil så gjerne blogge mer, dele mer mat, lage mer mat (!!), holde kurs og hjelpe alle som kontakter meg. Samtidig kan jeg ikke snu hodet et sekund, og de stundene jeg har til meg selv på kvelden står dusj, kjærestetid, middag og å slenge meg på sofaen/legge meg tidlig høyt på listen.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Skal jeg gjøre alt har jeg innsett at jeg ikke strekker til på noen områder, og vet du hva? Sånn har vi ikke godt av å ha det! Jeg har alt for mange ganger gledet meg sånn til neste steg i livet, tenkt at da skal jeg være lykkelig! Kjenner du deg igjen?

Å trille, bære eller sitte med henne tett på fanget. Å lage babymat, pusse de to små tennene hennes og velge de søte klærne hennes. Lese bok, ligge på gulvet, kose og kile – det er dette jeg har ønsket meg, og drømt om <3

Endelig er hun her og endelig har hun det skikkelig bra – så dette skal jeg nyte, her og nå <3