Jeg håper du har fått kost deg denne solfylte (i hvertfall i hovedstaden) helgen? I dag har jeg vært i leiligheten fra morgen til kveld, men nå er straks stuen ferdig! Det har gått overraskende fort, men fy søren så mye ekstra det blir. Det er plutselig skrammer som skal sparkles og hull i veggen du ikke hadde regnet med. Men så blir det så fint at det raskt er glemt. Vi fikk også handlet inn alt av hvitevarer i går, for plutselig stod vi utenfor elkjøp som hadde 30% på alt. Snakk om å ha flaks?
Fargen er litt mørkere i virkeligheten, så fornøyd! Energiveggene kaller jeg disse! Jeg maler i pappas gamle russedress og skjorte 🙂
Jeg er så takknemlig for all hjelpen jeg har fått i leiligheten fra mamma og pappa, skal si de står på!
De siste dagene har jeg vært så opptatt med å male og styre at jeg ikke har kjent så godt etter på kroppen og hormonene, og det har vært godt. Timen min på fertilitetssenteret på fredag gikk nemlig ikke helt som forventet. Det var ikke så mange egg som hadde blitt store nok, og blir det ikke nok får vi ikke tatt ivf denne runden 🙁 Jeg skal tilbake i morgen og da vet vi mer, jeg skulle ikke helt gi opp håpet sa de. Om vi ikke får gjennomført nå blir jeg selvfølgelig kjempe skuffet, men jeg begynner jo å bli vant til dette da, at kroppen ikke helt er med. De er redde for overstimulering og derfor har de stimulert forsiktig, det er vanskelig å vite hvordan eggstokkene reagerer.
Blir det ikke ivf må vi gjøre resten av jobben hjemme, og jeg kan jo også bli gravid på dette. Det er minst to gode egg som kommer, så hvem vet? Mye kan jo også skje på to 3 dager. Kryss fingrene for meg og send meg god eggkarma <3
Allerede laget smoothie i leiligheten noen ganger! Kokos har funnet seg til rette og stiller opp som modell <3
Nå skal jeg lage kvelds til Jon Anders som har eksamen i morgen. Stakkars må sitte inne og lese hele tiden nå, men jeg er superstolt av ham og alt vi får til sammen. Jeg vet at vi også skal bli foreldre en dag, og at alt skal ordne seg <3
Nå sitter jeg på fertilitetssenteret og oppdatterer dere! Surrehue har nemlig klart å komme en time for tidlig! Det er en av bivirkningene ved å ta hormoner faktisk, jeg blir så utrolig surrete og glemsom. I går glemte jeg kjøkkentegningene som jeg skulle vise Jonna i leiligheten, for ikke å snakke om det nye kameraet mitt som jeg skulle filme med. Er det mulig? Godt jeg skal tilbake i kveld for å sparkle mer, for Jonna må jo få se de nye tegningene han også.
Følg meg gjerne på snapchat under navnet heleneragnhild hvis du vil se glimt fra hverdagen min 😀
Jeg gleder meg til å vise dere, det kommer til å bli så fint!! Jeg har virkelig hatt interiørinteressen min bakerst i skapet de siste årene, jeg hadde nemlig ikke lyst til å endre så mye i den gamle leiligheten. Vi leide jo den av mamma og pappa, men nå som vi eier er det så gøy å gjøre det til sitt eget.
Jeg gleder meg til et helt nytt kjøkken med masse oppbevaring og lys, der skal jeg filme og ta masse bilder av all den deilige maten jeg skal lage der <3
Jeg ville bare komme med en liten update her jeg sitter og venter på å sjekke eggene. Spent på hvordan de utvikler seg og når vi får egguttak. Jonna har to eksamener neste uke, så jeg håper bare egguttaket ikke faller på akkurat de dagene. Vi jo gjerne ha ham med!
Jeg håper du får en fantastisk helg og får nytt godværet!! Klem fra hønemor 😀
Jeg fikk et spørsmål her på bloggen i går som jeg så gjerne vil svare på. Det er nemlig noe jeg har tenkt mye på selv de siste årene, og hatt delte meninger om.
Spørsmålet var hvorfor vi velger å gå privat på fertilitetssenteret i stedet for å følge løpet i det offentlige. Det er flere grunner til det og selvfølgelig litt innviklet, men jeg vil gjerne forklare.
Det har tatt lang tid for oss å bli klare til å ta prøverør. Det tok til og med en stund før vi aksepterte at vi måtte søke det. Jeg hadde jo veldig stor tro på at hormonkurene skulle fungere og Jon Anders er en evig optimist som alltid tenker at det ordner seg. Det er jo en av grunnene til at jeg elsker ham så mye, vi drar hverandre alltid opp 😉
Jeg har følt meg veldig trygg på fertilitetssenteret og det var først da jeg tok opp prøverør at dr Holst ga meg mer informasjon om dette. Vi kom også på et eget informasjonsmøte der han fortalte meg hvordan han ville lagt opp vår behandling og hvilke utfordringer jeg hadde, blant annet overstimulering. Han kjenner meg godt og har fulgt meg og eggstokkene mine opp i over et år nå.
Da jeg kom på riksen og opplevde det jeg opplevde føltes det bare ikke riktig å ta vårt først forsøk der. Dette er jo ikke mitt første møte med helsevesenet, og det er ikke første gangen møtet er noe uheldig. Jeg har vært utrolig mye syk og jeg orker ikke å bli satt på unødvendige kurer som ikke er tilpasset meg. Hormoner påvirker kroppen masse, men jeg vil prøve å ha det best mulig ved siden av.
Hormoner koster altså :/
Når det er sagt er vi ikke fremmed for å ta en runde på riksen skulle det være nødvendig, vi tar det som det kommer.
Det er klart det koster, det gjør det absolutt! Men samtidig så er det så verdt det for oss, det er viktigere enn å dra på en dyr ferie eller kjøpe en dyr veske. Det er jo både snakk om vårt barn, men også min kropp og hvordan jeg har det i disse månedene. Jeg har gått på hormonkurer i over et år nå, det er lenge!
Jeg håper dere ikke tenker at jeg ikke forstår at ikke alle kan ta prøverør privat, for det skjønner jeg kjempe godt! Det er et individuelt valg og jeg tror alle må kjenne på det selv <3
Tok du prøverør offentlig eller privat, jeg blir kjempe takknemlig for erfaringer <3
Nå er det så mye spennende som skjer om dagen at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det er kurs, jobbprosjekter og bloggen som jeg trives så godt med. Også har vi tatt over leilighet og skal i gang med maling og oppussing. Dette er jo kjempe gøy, men allerede føler jeg meg overveldet over alle valg og alle utgiftene. Det er jo så mye som skal bestemmes, planløsning på kjøkkenet blant annet.
Og størst av alt; vi er midt i en prøverørsbehandling og er forhåpentligvis gravide før sommeren <3
Så langt går det bra og det ser ut til at vi har fått til stimuleringen, jeg får vite mer på fredag.
Hvis noen har gode tips til hvordan du kan få hodet over vannet tar jeg imot! Jeg har forresten funnet en avspenning som går spesifikt på ivf, med lydfiler for hver dag i prosessen. Jeg kjøpte den her og har hørt på et par av filene allerede. De er på engelsk, men kjempe fine! Fant også en rabattkode 2017NIAW som ga 25%.
Må igjen si tusen takk for all kjærligheten dere sender! Ikke bare sipper jeg av alle reklamer og koselige youtubeklipp, nå må jeg tørke tårer på grunn av alle de gode ordene dere skriver <3
De siste dagene har jeg vært så utslitt. Disse hormonene tar virkelig knekken på meg, ikke bare føler jeg meg sliten, men jeg blir også veldig emosjonell. Jeg får tårer i øynene av hver eneste triste reklame og til og med the kardashians fikk meg til å gråte. Dette er femte runde med sprøyter og selv om jeg er veldig spent og dette egentlig er en god ting, klarer jeg ikke annet enn å kjenne litt på det å være lei. Men gi meg noen dager så er nok gamle Helene tilbake. Tusen takk for alle de søte kommentarene fra dere <3
Jeg kunne sikkert skrevet at en tidlig morgentur, deilig dusj, nylakkede negler og dette lekre måltidet gjorde at jeg spratt rett tilbake. Det hjelper, men jeg er også opptatt av å akseptere at jeg ikke kan kontrollere helt hvordan kroppen reagerer på alle hormonene. Jeg hadde ikke overlevd uten de gode vanene, men jeg vil også være ærlig og vise hvor tøft det faktisk er å gå gjennom en slik behandling.
I morgen er i hvert fall første kontroll så det blir spennende å se hva som rører seg. Jeg føler meg i de beste hender og er sikker på at vår baby kommer når den skal <3
Blandingen over er forresten kefir, cottage cheese, varme bær og musli. Jeg elsker virkelig dette og kunne levd på det, men det kan jeg jo ikke. Det går mest i suppe og smoothie om dagen da matlysten ikke er den beste. Eller bakte jeg bokhvetebrødet her om dagen, og det synes jeg har vært godt.
Jeg er så takknemlig for å ha så mange fine mennesker rundt meg! Jeg måtte gråte litt av alle de fine kommentarene <3
Selv om jeg ikke kjenner deg personlig føler jeg virkelig at du bryr deg, og som så mange skriver heier på meg. For meg var det alltid naturlig å være åpen, det er slik jeg er skapt. Samtidig har jeg kjent på frykten for å bli dømt. For skal ikke jeg være så sunn og perfekt, som til og med mange sier jeg fremstilles som? Hvorfor er jeg ikke da en fertilitetsgudinne som kan bli gravid akkurat når jeg ønsker det.
Du tenker kanskje at ingen ville skrevet det til emg, men tro meg, jeg har fått de kommentarene. “Hvis du kan så mye om ernæring og helse, hvorfor klarer du ikke å bli gravid?”. Det gjør faktisk ganske vondt, selv om jeg prøver å tenke at jeg gjør det beste jeg kan.
Hvis jeg er åpen tenker jeg også at det kan hjelpe andre, noe jeg faktisk vet det har gjort. Det har hjulpet meg å lese andres historier, særlig når de har vist hvordan de har følt det hele veien. Det er veldig mye lettere å dele når du er ferdig med noe. Det var for eksempel på så mange måter lettere for meg å snakke om ME da jeg var ferdig med det. Samtidig ville jeg aldri valgt å gjøre det annerledes.
Nå har jeg vært på trening for første gang på evigheter!! Så deilig, hver gang jeg får rumpa på elixia føler jeg meg 100 ganger bedre med en gang. Nå er det bare å komme inn i den gode rytmen igjen. Jeg gleder meg sånn til vi skal flytte for da begynner jeg på mitt gamle senter igjen, der er det så fint og jeg elsker å trene der.
Vinneren av konkurransen som skal få komme på Soma dagen 20. mai med meg ble heldige Solveig!! Du har fått mail fra meg 😀
Hvis det ikke ble deg så er det fortsatt mulighet til å skaffe billett og komme og henge med meg! Du finner påmeldingen her, håper vi sees!! Hvis du skal er det kjempe koselig om du kommer bort og sier hei!
Svett klem fra meg som må hoppe i dusjen cog lage kvelds. Følg meg gjerne på snapchat hvis du vil se meg lage mer mat, jeg heter heleneragnhild der <3
Etter at jeg delte innlegget om vår opplevelse på riksen har sikkert de fleste skjønt hva som er neste steg i vår reise mot babydrømmen. Nå er det 2,5 år siden vi begynte å prøve oss på en liten en. Det har vært en utrolig tøff og vond tid, samtidig som jeg føler at jeg har vokst enormt. Jeg unner ingen å oppleve å være ufrivillig barnløs, men når du sitter i en vanskelig situasjon i livet har du faktisk ikke noe valg. For oss har det aldri vært et valg å gi opp, men heller å se fremover. Vi har tatt kampene når de har kommet, og prøvd å ikke stresse for mye med hvordan ting vil bli (lettere sagt enn gjort).
Nå har vi altså kommet til et nytt steg, nemlig en prøverørsbehandling. Etter to ruder med piller og tre runder med sprøyter og likevel ingen graviditet er det naturlige valget nå å gå videre til en ny behandling. På en måte er det spennende og gledesfullt, på en annen er det vanskelig og veldig skummelt.
Siden etter jul har jeg lagt fokuset et helt annet sted enn baby. Jeg har jobbet hardt og strukturert og jobbet med å finne meg selv. Jeg kunne ikke lenger leve slik jeg gjorde, jeg klarte ikke å gå videre rett og slett. Nå kjenner jeg at jeg er livredd for å gå inn i håpet igjen.
Jeg er redd for den store skuffelsen jeg kan få – hvis jeg innrømmer ovenfor meg selv og andre at jeg så inderlig ønsker å bli gravid. Jeg er så redd for å være inni det igjen, berg og dalbanen med håp, spenning og venting.
For hva hvis det ikke fungerer, hva hvis prøverør – som kan føles litt som siste mulighet – ikke fungerer? Hva da?
De siste månedene har jeg jobbet med coach for å virkelig forankre mine verdier. Jeg føler at jeg har vokst enormt som menneske og tør virkelig å stå for det jeg mener er riktig for meg. Det første valget vi tok var at vi fortsetter på fertilitetssenteret og setter riksen på vent. Jeg er helt sikker på at det er en god behandling, men for meg som har vært syk store deler av livet føles det bare helt feil å gå til en behandling der jeg ikke blir sett som et individ. Hadde jeg ikke klart å si ifra hadde jeg faktisk fått feil behandling, og derfor føler jeg ikke at jeg kan stole på riksen. Jeg er åpen for forsøk der i fremtiden, og jeg håper virkelig ingen blir lei seg av at vi velger privat. Kanskje hadde du en helt annen opplevelse.
Jeg har gått til dr Holst i et år og han kjenner meg og syklusen min godt. Han vil legge opp et opplegg som passer spesifikt for meg. Hvilke medisiner og doser jeg har reagert best på, tett oppfølging og ikke minst støtte. Etter såpass lang prøving synes jeg også det er litt leit å måtte vente helt til august så jeg er glad vi skal i gang om kun få uker. Jeg kommer også til å fortsette med akupunktur hos Frøyaklinikken gjennom hele behandlingen – da akupunktur faktisk er vist å kunne øke sjansene for et vellykket forsøk.
En av verdiene jeg har jobbet med er mot. Jeg ønsket å være modig – og vise frem hvem jeg egentlig er. For meg er det å være modig å være sårbar, og tørre å stå frem med mine følelser. Ikke bare etterpå, men der og da, når jeg kjenner på dem.
Derfor ønsker jeg å dele og manifistere. Jeg skal bli gravid nå – jeg føler at vår baby er på vei til oss <3
Jeg kommer ikke til å dele spesifikke datoer da det blir for stressende for Jon Anders og meg. Vi må få ha det litt for oss selv – også når vi finner ut resultatet. Det er viktig for oss å få være de eneste som vet en liten stund – for dette er jo vårt.
Men du skal vite at du er med i prosessen min – du som har heiet hele veien og sendt oss så mye kjærlighet. Selv om jeg ikke alltid orker å snakke om det er jeg så takknemlig, tusen takk <3
Først vil jeg bare si at jeg synes vi er utrolig heldige som får bo i Norge der vi har et helseapparat som kaster seg rundt når vi blir syke. Moderne medisin er fantastisk på så mange måter og det er så mange gode mennesker som jobber i det offentlige helsetilbudet i Norge. Jeg har møtt mange engler i hvitt innenfor sykehusets vegger. Både da jeg selv var syk, da min søster hadde kreft og når jeg mistet Morfar møtte vi varme, omsorg og kjærlighet. Det er nettopp derfor jeg fikk så vondt og ble så sint av denne hendelsen.
Denne uken var jeg og Jonna på et møte på kvinneavdelingen på Rikshospitalet. Vårt første møte med det offentlige tilbudet til par som er ufrivillig barnløse.
Jeg prøvde hardt å være likegyldig til dette møtet. Siden jeg har vært så åpen om prøvingen har jeg nemlig fått mange gode støttespillere i prosessen. Jenter som går eller har gått gjennom det samme som meg. Jeg visste at dette møtet ikke var noe jeg skulle ha de store forhåpningene til. Jeg følte meg forberedt, samtidig som jeg hadde en spenning og et håp i kroppen.
Legen møtte oss på venteværelse og fulgte oss inn. Jeg kom selvfølgelig godt forberedt med prøvesvar i hånden, skal en få hjelp til å bli gravid må en nemlig være fri for en rekke sykdommer og riktig vaksinert. Jeg ga ham våre blodprøvesvar og han så spørrende på meg, men la dem oppå en haug med papirer som la strødd på pulten hans.
Han spurte om vi hadde kommet dit fordi vi hadde et barneønske, og vi sa ja. Han spurte hvor lenge vi hadde prøvd, og jeg forklarte. Jeg fortalte om alle medisinene jeg hadde tatt og hva vi hadde prøvd. Doser, regimer og resultat. Egg og ingen slimhinne, pause, ingen egg, ny pause, egg, men ingen baby x 3.
Han snakket lavt, kavet med papirene og diskuterte med seg selv. Informerte om at vi kunne komme tilbake etter sommeren, men det ble kanskje senere. Kunne ikke love noe, men at jeg da skulle få beskjed om når jeg skulle begynne på nesespay.
Dr. Holst ved Fertilitetssenteret har sterkt anbefalt meg å ikke gå på nesespray da han mener jeg har stor risiko for å bli overstimulert. Han sier at han vil bruke kort regime og hoppe over nedreguleringsfasen. Nesespayen brukes nemlig for å nullstille hormonene og setter kvinnen i overgangsalderen.
Jeg tenkte hardt. Legen som satt forran meg hadde tatt et helt annet valg enn Holst. Skulle jeg si ifra?
Plutselig følte jeg tyngden av hundre kvinner. Jeg så alle jentene jeg har snakket med. De er meg – vi har så mange av de samme følelsene. Hvor mange har ikke sittet her og ikke turt å spørre. Hvor mange har ikke fått sin drøm knust i den stolen jeg sitter i nå?
Jeg valgte å lytte til magefølelsen… “Gynekologen min sier jeg ikke burde nedreguleres, at jeg kan bli overstimulert” sa jeg forsiktig.
Legen satte øynene i meg. Så skjøv han seg litt bort fra bordet, la armene i kors og satte øynene i meg. “Skal vi høre på gynekologen din da?” spurte han surt, tydelig provosert. “Hvorfor har du da kommet hit?”.
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Her satt jeg, i en ekstremt sårbar situasjon. Jeg skjente hånden til Jonna klemme min, strøk huden min fort.
“Jeg har snart gått til ham et år, han kjenner meg og kroppen min” stotret jeg frem.
Jeg forklarte forsiktig at jeg hadde studert ernæring og anatomi. At jeg har satt jeg inn i dette og lekt prøvekanin med kroppen min i et år. Hormoner, sprøyter og piller. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle gjennom unødvendige hormonbehandlinger og i tillegg risikere å bli overstimulert. Ikke bare må du da avbryte forsøket, det er direkte farlig. Jeg sa at jeg stolte på at han kunne jobben sin, men at han tydelig ikke kjente min sak. Skal ikke min mening og rådene fra Holst i hvert fall vurderes. Er ikke hva jeg vil relevant?
Jeg skjønner ikke leger som reagerer når pasienten er informert eller har kunnskap om egen situasjon. Følte han seg truet?
Legen forran meg hadde ikke en gang fått med seg at jeg hadde PCOS, han hadde ikke lest hvilke medisiner jeg hadde tatt. Han ønsket jeg jeg skulle komme inn til ham og underkaste meg hans autoritet. Bare fordi han er lege, fordi han er spesialist?
Han spurte om han kunne ta en undersøkelse, og da kunne han konstatere at joda, jeg hadde polycystiske ovarier.
Plutselig var han enig at jeg skulle ha kort protokoll. Ikke bare det, jeg måtte komme inn på tidlig kontroll, akkurat slik Holst hadde anbefalt. Han sa til og med at han var imponert over hvor mye jeg kunne.
Alt i alt endte derfor møte greit, det var ingen dårlig stemning. Likevel hadde jeg en stor klump i halsen.
Hva om jeg ikke hadde turt å si ifra?
Jeg kan mye om kroppen, jeg har etterhvert blitt veldig trygg på meg selv, og jeg tør å si ifra, men det var nesten så jeg lot være. Hva med alle de andre jentene? Fulle av håp om at dette er dagen de skal få hjelp, bli hørt i en umenneskelig vanskelig situasjon. Du kommer til et slikt møte og tenker at “nå er vi i gang, dette blir spennende elskling, nå skal vi få kjenne gleden av å bli gravide”.
Jeg er sikker på at det offentlige i Norge er flinke på teknologien og det medisinske. Jeg er også helt sikker på at det er mange gode mennesker som jobber her. Men det er for meg uforståelig at det er akseptert å møte et ungt par på den måten som vi ble møtt. Blottet for empati og forståelse. Langt fra de fleste har råd til å gå privat for å få hjelp, og det burde heller ikke være nødvendig. Det er greit at det er ventetid, at det ikke serveres kaffe eller at de kjenner deg igjen i resepsjonen.
Men å bli møtt som et menneske, det mener jeg vi må kunne forvente.
♥
bilde pinterest
♥
Hele denne opplevelsen måtte jeg rett og slett fordøye noen dager før jeg klarte å blogge om det. Følelsene mine var litt over alt. Jeg har en tildens til å gå i det rasjonelle når jeg blir redd og lei meg, ikke inn i følelser. De kommer alltid etterpå. Det er ikke første gangen jeg har blitt avvist av en lege. Hadde jeg hørt på legene da hadde jeg nok fortsatt hatt ME, IBS og aldri kommet dit jeg er i dag.
For meg var dette en bekreftelse. Vi må alle ta ansvar for egen helse. Det er ingen som kommer og redder deg, du må selv ta stegene og du må selv si ifra. Du kan få masse hjelp, hvis du spør, men du må ta valget! Det er for meg ganske skremmende, og det er ikke lett. Men jeg vil så gjerne at du skal høre dette. Jeg tror nemlig at du har vært i denne situasjonen. Du har kanskje ikke følt deg sett, ikke respektert, ikke trodd?
I morgen skal jeg ha et foredrag over nett der jeg skal lære deg tre steg du kan ta for å forbedre din helse, slik at du kan få energi og glede i din hverdag. Jeg synes dette er så viktig, og jeg har selv trengt å høre dette igjen og igjen for å forstå. Jeg skulle ønske jeg hadde vært åpen for denne kunnskapen før!
