Jeg har alltid likt kontroll, og når ting raser rundt meg fungerer jeg ikke så bra. Denne prøveperioden har satt meg i en situasjon der det jeg ønsker meg aller, aller mest, er helt ute av min kontroll. Det setter virkelig hele følelseslivet mitt på prøve. Jeg kjenner nesten ikke meg selv igjen.
Jeg gikk på smellen å begynne å teste for tidlig. Den blendahvite testen lyste mot meg og hele verden gikk i knas, selv før jeg kunne være sikker. Jeg tror noe av grunnen var at jeg i samme sekund innså at jeg legger all min lykke på en eventuell graviditet. Det er nok naturlig, men også ganske skummelt.
Da jeg var syk ønsket jeg meg bare å bli frisk, mer en noe annet. Da synes jeg det var vanskelig å fokusere på det som var godt her og nå. Jeg har en lei tendens til å sette livet på vent mens jeg venter på det neste kapittelet.
På en side tror jeg på at det skal ordne seg, men på den andre er det jo ingen garantier. Det er ingen enkel løsning på dette, det er bare masse usikkerhet.
Jeg vet jo ikke sikkert når jeg hadde eggløsning. Jeg vet ikke når et eventuelt egg festet seg. Og jeg vet ikke hvor mye hcg kroppen min produserer hvis jeg blir gravid. Siden jeg går på progesteronstøtte som kan utsette mensen, kan jeg ikke vente på mensen. Jeg må fortsette å teste til jeg er helt sikker på å ikke være gravid før jeg slutter på progesteron, da vil jeg få et fall i nivået og mensen kommer.
Det hele er jo så komplisert, blir sprø. Uansett har jeg bestemt meg for å vente noen dager før jeg tar test nå.
Har dere noen erfaringer å dele? Når testet du positivt? Jeg har nemlig hørt at mange ikke tester positivt før langt etter forventet mens.
<3