Er det bare jeg som er lei av å få regler tredd over hodet, i likestillingens navn?
Jeg er så for at vi som kvinner (og menn også selvfølgelig) skal få kjenne på hva som er riktig for oss. Det er likestilling for meg.
Jeg har lyst til å være selvstendig, til å kunne være med og bestemme, til å drive min egen bedrift og være en “kick ass kvinne”. Samtidig har jeg lyst til å få lov til å krølle det lange, lyse håret mitt, elske shopping og ha vippeekstensions, uten å dømmes for det. Jeg vil bestemme selv, er ikke det vår rett som mennesker?
Nå diskuteres denne pappapermen igjen da, hvor mange uker skal staten bestemme at pappa skal ha. Kan vi ikke få lov til å bestemme det selv?
Leste denne artikkelen og ble litt oppgitt. Kanskje følte ikke forfatteren at hun fikk til amming, eller følte seg tilfreds i mammaboblen. Kan hun ikke heller stå for det da? Og kanskje snakke med mannen om at de skal dele perm likt neste gang? I stedet for å skrike om regler som gjør det vanskelig for min familie?
For oss passer det ikke så godt med pappaperm, fordi pappa er student. Jeg driver mitt eget firma, og skulle gjerne ønske at det var annerledes. Det perfekte hadde jo vært at han også kunne ta perm, så kunne jeg også få jobbet mer etterhvert. Men for oss blir det utfordrende. Ikke er det lett når vi må søke om hans eventuelle perm før min går ut, for på det tidspunktet vet vi ingenting om hans jobbsituasjon.
Det er ikke synd på oss, vi finner en løsning. Men det hadde vært lettere om vi bare fikk legge opp permisjonen så den passet vår hverdag. For sist jeg sjekket var det vår lille familie som skal få et nytt medlem, ikke statens.
Min Jonna kommer til å bli verdens beste pappa. Fordi han kommer til å være tilstede masse i hverdagen. Hvordan vi legger opp dette synes jeg er helt vår sak. Vi er voksne mennesker og jeg mener at vi må kunne ta den praten på kjøkkenet hjemme, ikke miste masse permisjon fordi vår situasjon ikke passer inn i malen.
Hva tenker dere?